fredag, mars 23, 2007

Blåmerker..

Fortærende hvordan blogging frister når du egentlig burde gjordt en million andre ting..

Selveksponering er et rart, rart fenomen. Akkurat nå har jeg faktisk utrolig lyst å legge ut et nakenbilde av meg selv på bloggen min... I allefall et bilde av leggene mine, kneet mitt, rompa mi og armen min. De er nemlig fulle av blåmerker, og av en eller annen merkverdig grunn fascinerer blåmerker meg stort! Jeg tror jeg digger blåmerker... Spesielt det jeg har på rompa mi...det er ca 10 cm langt og 5 cm bredt og er har et fascinerende rødt/lilla mønster.

Og ja...det er nå det er lov til å kommentere å si et eller annet slik som at du er rar Eli...Det er ikke normalt å like blåmerker, det er bare slike bortskjemte, superdupervelsignede, har-det-alt-for-godt jenter som meg som kan tenke noe sånt.

For med skrekk og gru tenker jeg på alle dem som skjuler sine blåmerker. Alle dem som virkelig blir mishandlet. Foreldre som slår. Blåmerker som verker. Merker som sier dem mer enn den fysiske smerten. Merker som stiller spørsmålet, er de glad i meg?

Og her går jeg med en halt fot og en øm hånd og et håndfull med blåmerker etter at jeg frivillig har brukt meg selv som en boksepute i karaten og med mitt klumsete vesen har falt ned en trapp. Også gleder jeg meg egentlig litt over mine sår og merker....off nei..jeg har det så alt for alt for godt!

6 kommentarer:

Anonym sa...

Eg e fascinert! Koss klara du å måla blåmerket på rompå di, ja, i det heile tatt studera rompå di? eg e imponert! ;-)

Eli sa...

hehe...der finnes noe som heter speil og øyemål :P Men seriøst...blåmerket er så stort at det er vanskeligere å ikke se det enn å se det...

Karin sa...

Jeg må si jeg begynte å lure litt etter å ha lest de tre første setningene i innlegget ditt... Men så skjønte jeg litt mer. Er enig i at blåmerker er fascinerende, særlig når de har andre farger enn blå. Hvis de er hovne i tillegg, er de ekstra interessante:-)

Stig sa...

Hmm... Eg må sei eg blir meir og meir skeptisk til å reise på leir med deg. Dette kan verkeleg bli interesant...

Anonym sa...

Nå ble jeg nesten litt redd her..... men så kom det seg litt etterhvert da!

Vi nyter gode dager i Paris! Du skulle vært her Eli!

- Leif Arne -

sunshine sa...

Hahaha, ke kan eg sei? du e og bler deg sjøl du ;P Gjekk inn på bloggen din og såg at du hadde skreve om blåmerker, tenkte: dette e ein av de bloggane som e typisk Eli, men som sikkert he et godt poeng. Altså de eg aldri pleie lesa for eg syns de e veldig lange. Så snakte eg me Audy på skype i dag og hu satt å leste på bloggen din og sa at du til og med hadde skreve kor langt blåmerket på rompå di va. Der fekk du min oppmerksomhet! Tenkte at denne bloggen må eg bare lesa. Og heldigvis va an isje så lange ;P

Men uansett, du he et godt poeng. Me he d så alt for alt for godt!! Eg hadde nettopp et gigantisk blåmerke på armen som eg fekk itte mi sør-afrikanske venninna slengte dørå retti armen på meg. D va fyst blått, så blei d lilla og litt rødt aktig så blei d knasj gult. Skikkele fasinerende, men eg va isje flaue øve d. Alle kommenterte d og lurte på om d gjekk bra me meg, men ingen tenkte tanken om misbruk. Heldigvis...